Norske barns rettigheter i idrett

Abstrakt

Lite forskning har fokusert på og prøvd å forstå sammenhengen mellom barns deltakelse i sport og deres menneskerettigheter. I Norge er fritidsidrett og idrettsdeltakelse for barn regulert gjennom idrettsregler (crs), stemt i Hovedstyret i Norges olympiske og paraolympiske komité og Idrettforbundet (Idrettstinget). CRs representerer formell lovgivning forankret i FNs barnekonvensjon, bindende for alle norske idrettstrenere i arbeidet med barn til de er 13 år. Denne kvalitative studien undersøker trenernes syn på talent og talentutvikling, og undersøker deres synspunkter i barnas rettighetsperspektiv. Studien er basert på intervjuer med åtte profesjonelle trenere innen fotball (fotball), gymnastikk, svømming og ski. På viktige områder er trenernes syn i samsvar med barns rettigheter; Det er imidlertid også trenere som uttaler seg i strid med rettighetene.

Introduksjon

Som understreket av Paulo David (1999, 2005), har lite forskning fokusert på og forsøkt å forstå menneskerettighetsdimensjonene til ungdomsidrett. Studien undersøker dette understuderte aspektet av menneskerettigheter og sport; nemlig trenernes syn på talent og talentutvikling i et barns rettighetsperspektiv. Dette er en viktig forskningsvei, ettersom trenernes meninger kan ha en betydelig effekt på utviklingen av unge idrettsutøvere og fortsatt idrettsengasjement. Forskning på talent innen sport har ofte fokusert på utøveren (De Bosscher et al., 2010) og mindre trenerne som bidrar til utviklingen av sportstalenter.

Endringen fra amatør til profesjonalitet på 1970 -tallet med et økende fokus på topp prestasjoner i sport hadde dramatiske konsekvenser for mange barn, fordi jakten på unge idrettstalenter ofte ble sett på som en viktig forutsetning for topp idrettsprestasjoner (David, 2005). Selv om seier for enhver pris kan være et viktig mål blant mange trenere, foreldre og tilskuere, kan dette voksne perspektivet være i konflikt med barnekonvensjonen (1989) (konvensjonen, crc) som er ratifisert av alle medlemmer av De forente nasjoner unntatt USA (Urinboyev, Wickenberg og Leo, 2016).

Profesjonell sport og politikk for ungdomsfriidrett i Norge

Den norske CRS -forskriften var et resultat av pågående offentlige debatter for øvrig om hva slags fritidsaktiviteter som bør tilbys barn. I Norge, som i mange andre nasjoner, regnes idrett som en vesentlig aktivitet for helhetlig utvikling av barn og unge. Som Hill and Green (2008) har bemerket, “De antatte fordelene med sport for ungdom er kjernen i offentlig politikk når det gjelder sport, spesielt politikk som støtter sport på skolene” (Hill and Green, 185). Gjennom 1970- og 1980 -årene vokste feltet friidrett og sport for barn raskt. Disse aktivitetene, som tidligere ble organisert av de offentlige skolene i landet (deltatt av om lag 98 prosent av norske barn), ble overført til ansvaret for lokale samfunnsorganisasjoner.