Teoretiserende atletisk talent

Talentidentifikasjon

Talentidentifikasjon er komplisert, blant annet fordi antatte medfødte evner ofte kan identifiseres først senere i livet (Ellingsen, 2009, 2015). Globalt sett er feltet preget av mangel på konsensus i forhold til hvordan talent skal defineres eller identifiseres, og det er ingen ensartet akseptert teoretisk rammeverk for å styre dagens praksis (Vaeyens et al. 2008: 703). Gagnés ”Differentierte modell av begavelse og talent” (1995) tilbyr en allment akseptert teori for å konseptualisere de ulike komponentene av talent og begavelse. Talent som er smalt konseptualisert, blir sett på som noe som er medfødt eller iboende, og dermed noe man enten gjør eller ikke har (Howe, Davison og Sloboda, 1998). I kontrast foreslår Gagnés teori en bredere konseptualisering av talent som noe som kan frembringes eller utvikles over tid, for eksempel fysiske egenskaper, interesser, motivasjon, trening, mentale ferdigheter og læringsstrategier (Abbott og Collins, 2004, Gagné, 2000).

Vi bruker følgende definisjon av talent, som er basert på en sammenslåing av definisjoner som finnes i nyere forskning: et sett med egenskaper, kompetanser og evner som er utviklet på grunnlag av medfødt potensial og mange års (atletisk) praksis i samspill med omgivelsene (modifisert fra Tranckle og Cushion, 2006). Denne definisjonen er basert på et flerdimensjonalt syn på talent som summen av en rekke kvaliteter og faktorer der utviklingen av hele individet er sentral, og som noe dynamisk som kan utvikles i samspill med miljøet, som kan lette eller hemme utviklingen av ytelse og talent.

Betydningen av treneren i talentutvikling

Sportstreneres forståelse av talent vil sannsynligvis påvirke hvordan barn og ungdom som deltar i fritids- eller sportsaktiviteter blir vurdert (Gagné, 2000). Trenernes personlige orientering mot trener, idrettskonteksten innenfor de opererer og hvordan trenerne oppfatter atletenes oppførsel og motivasjon, kan være hovedfaktorer for å skape et trygt og hyggelig miljø for unge idrettsutøvere (Mageau og Vallerand, 2003). Få tidligere engelskspråklige studier har undersøkt praksis og oppfatning av sportstrenere i Skandinavia. Eliasson (2015) brukte et teoretisk ståsted for barndommen for å øke forståelsen for hvordan barns rettigheter, slik skissert av konvensjonen, oppleves av barneidrettsutøvere og seks voksne trenere i sammenheng med idrettslag i Sverige. Dataene ble samlet gjennom semistrukturerte intervjuer, og funnene indikerte at deltakerne ikke syntes konvensjonen var meningsfull som et politikkdokument, og de opplevde ikke noe systematisk, bevisst eller forebyggende arbeid med hensyn til barns rettigheter i sine sportsklubber. Eliasson diskuterer utfordringer i barneidrettssammenheng, inkludert barns rettigheter, sosial rekkefølge av barn og voksne og målet om å gjøre barneidrett til en trygg aktivitet for barn.